Kan noen hjelpe barnet mitt slutte å stamme?

Det er ikke uvanlig at dette er del av formuleringer vi leser, enten i eposter som sendes til oss, i legehenvisninger eller generelt de som etterspør hjelp til å – ja – slutte å stamme.

Kan man slutte å stamme?

La oss dele det litt opp. Veldig mange barn har en periode eller noen vekslende perioder med stamming. Noen ganger avtar en periode med klar stamming, men erstattes av en periode med mer normal ikke-flyt (stotring). Det kan i seg selv være litt forvirrende da man allerede har kategorisert bruddene i talestrømmen som stamming. Da kan det være litt vanskelig å skulle tenke at det man nå hører er «normalt», men det kan det altså fint være. En periode med normale brudd i talestrømmen kan igjen veksle med en periode med mer åpenbar stamming. Stamming i barnehagealder er normalt og for mange avtar dette av seg selv uten behov for nødvendige tiltak. Logopeder skal og bør være trent i å skille normal ikke-flyt fra stamming, men i enkelte tilfeller kan det være vanskelig. At det man hører akkurat nå er normal ikke-flyt betyr jo heller ikke at barnet ikke har perioder med mer tydelig klassifisert stamming.

Og det er et reelt problem at stamming ageres sent på, fordi man sitter med en tanke eller erfaring om at dette tross alt er normalt. Hvem trenger egentlig hjelp? Vel, det er ikke så godt å si, også høres det så voldsomt ut med hjelp – for hjelp til hva?

For det første, problemet med å reagere sent på stamming er at barnet får tid til å utvikle reaktivitet. Reaktivitet betyr at barnet selv begynner å reagere på stammingen sin, ikke nødvendigvis i ord, men i handlingene sine. For eksempel kan de begynne å øke volumet på stemmen når de sitter fast, ta seg til munnen, bevege deler av kroppen (utbrytermekanismer) og noen kan også få en periode hvor de hvisker eller reduserer pratingen sin. Dette kan også avta av seg selv, men er også en veldig klar indikasjon på at man absolutt ikke bør vente lenger. Disse reaksjonene er også kjent som maladaptive strategier, fordi de oppstår som en reaksjon på å løse et «problem», men i seg selv bidrar til å opprettholde eller forverre problemet de var satt til å løse.

Oppsummert, barn trenger hjelp tidlig når de begynner å stamme. Hva denne hjelpen består i? Jo, det kan variere litt avhengig av erfaringen til logopeden man treffer, men generelt sett så kan vi si at barnet får hjelp til å snakke om stammingen og avmystifisere det. Dette er ironisk nok også den største barrieren foreldre opplever for å søke hjelp – «vi vil ikke gjøre problemet verre ved å gjør han bevisst på stammingen». Altså… hadde vi fått en krone for hver gang vi hørte den….

Og det stemmer ikke! Det ER IKKE FARLIG Å SNAKKE OM STAMMING MED BARNET. DET BLIR IKKE VERRE. Det må ropes ut, for de bygger på mange tiår gamle antakelser, men det er jo også klart en sannhet med modifikasjoner.

For det kan jo bli verre av at barnet blir mer NEGATIVT BEVISST på stammingen sin. Da kan man reagere med enda mer frustrasjon. Men vi skal bevisstgjøre barnet på en positiv måte med basis i aksept – det er greit at du snakker sånn – virkelig. Dette kan man nesten kun gjøre om man direkte går inn for det, for om man ikke gjør noe så overlater man denne bevisstgjøringen til tilfeldigheter, tilfeldige kommentarer fra andre barn og voksne, tilfeldige ikke-verbale reaksjoner også. Et blikk som begynner å flakke når barnet stammer, tydelig utilpasshet. Barnet forstår etter hvert at dette henger sammen med måten han eller hun prater på.

Gjennom årtier, eller til og med enda lenger enn det, har man forsøkt å kurere stamming. Dette har man gjort på ymse måter. Klinkekuler i munnen, en fisk som slås over ansiktet, en tunge som kan opereres, puste litt annerledes, ja det er simpelthen utallige måter vi som stammer har blitt forsøkt kurert. Og ærlig talt så har det ikke blitt gjort så voldsomme fremskritt på den fronten. Alle behandlinger omhandler stort sett å lære å snakke på en måte som ikke er forenelig med å stamme, for eksempel å puste på en bestemt måte, bruke oralmuskulaturen på bestemte måter, taletempo og så videre. Alle behandlinger omhandler strengt tatt det samme, men med noe ulikt format og ulik organisering. Noen behandlinger er definitivt bedre enn andre.

Andre hjelpetiltak har fokusert mer på tanker og følelser. Det groveste eksemplet er vel her hypnose. Dette spinner ut fra tanken om at stammingen er av traumatisk opprinnelse. Det stemmer i de ALLER fleste tilfeller IKKE. Funksjonell / psykogen stamming er en kategori av stamming, men hypnose er ikke en valid behandling her. Funksjonell / psykogen stamming må jobbes noe annerledes med enn det vi normalt sett påtreffer, som er utviklingsmessig stamming. Utviklingsmessig stamming er stamming som normalt utvikler seg tidlig i barneårene. Dette kan ikke kureres med å tenke annerledes eller innta naturmedisiner (homeopati). Å skulle foreslå slikt for barn bidrar kun til å mystifisere og skape stigma. Det er veldig viktig at barnet selv (når aldersmessig ok), og ikke minst FORELDRENE selv vet hva som faktisk er årsaken til stamming. Og når man leser at «vi vet ikke årsaken til stamming», så stemmer ikke det. Vi vet ganske mye, bare ikke helt hvordan alt henger sammen. Men vi vet at stamming har utgangspunkt i avvikende oppbygning av hjernen. Dette kan vi ikke endre med sukkerpiller eller å tenke annerledes. Spørsmålet er om det er tiltak vi kan gjøre i barnehageårene som kan endre hjernens oppbygning (nevroplastisitet). Dette er et uavklart tema, men vi vet at barn som også har fått logopedisk hjelp tidlig, kan fortsette å stamme. Forskningen har derfor ikke klart å vise hvilke tiltak som eventuelt kan påvirke nevroplastisitet, og til hvilken grad.

Og det viktige foreldre bør ta med seg her er: forskningen har ikke vist per dags dato at det er sikre tiltak som kan treffes for å påvirke nevroplastisitet. Vi har noe forskning som indikerer at tiltak kan påvirke hjerneaktivering. Derfor: alle barn slutter ikke å stamme og selv barn som får tiltak tidlig kan fortsette å stamme.

Og her er det et problem vi må snakke om. Om man jobber hardt for at barnet skal slutte å stamme, men dette ikke skjer. Hva tenker barnet da når det blir åpenbart at stammingen ikke var noe som gikk vekk allikevel? Det er veldig vanskelig å balansere aksept for stamming med ønsket om at barnet skal slippe å stamme. Og ja, jeg skriver å slippe å stamme, fordi som forelder mener man bare godt. Å ikke stamme er en utfordring mindre i livet. Men denne balansegangen er hårfin. Kommentarer som «i dag har vært en fin snakkedag der du har stammet lite», skaper tydelig en forståelse av at stamming er dårlig, selv om kommentaren var ment som «ros». Man roser flyt og roser ikke stamming, som at det er noe barnet kan noe for. Stamming er ikke en uvane som kan sanksjoneres vekk på lik måte som å bite negler eller rydde av frokosten. Vi ville jo ikke rost barnet for å ha en dag med lite astma. Det ville fremstått ganske meningsløst ettersom det er overlatt til tilfeldigheter som inneklima, uteklima, temperatur og så videre.

Så, kan noen hjelpe barnet ditt med å slutte å stamme? Vi kan hjelpe barnet ditt å ikke utvikle reaktivitet eller maladaptive strategier mot stammingen. Vi kan hjelpe dere som foreldre med hvordan dere kan håndtere stammingen uten å bidra til negativ bevisstgjøring og dikotomi. Vi ser ofte at god ufarliggjøring har stor effekt på hvordan stammingen fremstår. For mange er dette nok til at stamming forsvinner (fordi barnet ikke reagerer negativt på den), eller at stammingen ikke øker på grunn av, ja, reaktivitet og maladaptive strategier. Så kan vi hjelpe barnet ditt slutte å stamme? Ja, kanskje. Kanskje ikke. Det er litt sekundært for oss, fordi vi vil være ærlige og realistiske. Det viktigste er å hjelpe mennesker tidlig i livet til å ikke oppleve det samme som voksne i dag forteller om barndommen sin, og hvordan stamming har fungert begrensende og belastende. Vi synes alle skal få leve livene sine slik de vil leve livene sine, selv med stamming. Stamming er strengt tatt bare en annen måte å snakke på.

Skrevet av Tommy

Stammestyrke